Image

VANDREHISTORIER

Bikkja ved Gælisgrinda

Spøke gjorde det også ved Gælisgrinda. Som kjent het Fredheim tidligere Gallis, av folk der ute uttalt Gælis. Denne grinden stod på toppen av Kråkerødbakken, altså rett nord for Fredheim. Der så folk titt og ofte en svær bikkje, og varmlågen (låge-flamme) stod ut gjennom halsen på den. Folk var naturligvis vettskremt, og det ble ansett for farlig å gå ut etter mørkets frembrudd.

De dansende smådjevlene

En prest her ute hadde engang to tjenestefolk, en gutt og en pike. En kveld spurte de presten om de kunne få gå på dans. I et hus i bygden pleide ungdommen å komme sammen for å danse og hygge seg. ”Det er synd å danse”, mente presten, så det måtte de endelig ikke gjøre, ”De’ var nu kjækt å komme ut litt, få litt avveksling”, drev de på. ”La gå da”, sa presten, ”men da skal jeg være med dere. Jeg lurer nu på om dere får lyst til å gå når det kommer til stykke”.
Sammen med presten gav de seg så i vei. Fremme ved huset gikk de bort til et vindu og tittet inn. Der drev ungdommen å danset og lot til å hygge seg over all måte. ”ser dere noe?” spurte presten. Nei ikke noe spesielt så de, bare ungdom som danset og hygget seg. Presten satte nu den ene hånde i siden og bad dem titte inn gjennom armkroken hans. De så gjorde. Men nu så de fullt av dansende smådjevler mellom de dansende ungdommene! ”hva ser dere nu, da?” spurte presten. Med skjelvende stemmer fortalte de ham det.
Lykkelig over å ha unnsluppet de nifse smådjevlene vandret de hjem sammen med presten.

Kone gjennom Veggen

Mange var det rundt om Tjøme som hadde sett folk ”gå igjen”. Denne opplevelsen hadde en ung nygift kone:
Hun og mannen hadde nettopp flyttet inn i et gammelt hus. Det var midt på sommeren, like før sankthans var det at konen våknet ved tretiden om natten. Ute var det lyst som dagen. Da ble hun med ett var en gammel kjerring, hun stod og stirret på dem i kjøkkendøren. Gråaktig skjørt hadde hun og et strikketørklæ rundt hodet. Som rimelig er, ble den unge konen skrekkslagen. Forsiktig prøvet hun å vekke mannen sin. Ved annet forsøk klarte hun å få ham våken. ”Det r folk ute i gangen”, hvisket hun. Hun våget ikke å si at det var på kjøkkenet! Men akkurat da hun hadde hvisket dette, ser hun den gamle kjerringen gå rett gjennom veggen!
Mot konens vilje stod nu mannen opp for å se etter, men han fant selvsagt ingen uvedkommende. ”Det er kuene og hestæne du har hørt”, mente mannen, for det var havnegang like ved huset.
Neste morgen fortalte konen mannen hva hun hadde opplevet om natten, men han stilte seg svært tvilende til historien.
I kveldingen samme dag kom en gammel nabokone på besøk til dem. Den unge konen fortalte også henne hva hun hadde opplevet. Hun beskrev hvorledes den gamle hadde vært kledd. ”Det kan nok ikke være tvil om hvem det har vært,” mente nabokonen. ”Det var nok den gamle konen som bodde der før i tiden det.” Beskrivelsen av henne passet akkurat. ”Men åssen kunne de’ ha sæ atte ho gikk gjennom vestveggen å inte døræ?” spurte konen. Jo dette fikk hun forklaring på. Før i tiden hadde inngangen vært nettopp på det stedet hvor den gamle kjerringen hadde gått igjennom veggen. Hadde den unge konen virkelig sett den gamle kjerringen eller hadde hun drømt”
Den unge konen var aldri i tvil om at hun hadde vært lys våken

 

Kvinnen på Kølabekkskauen

En gammel mann fra Utbygda, fra Mo, fortalte meg engang at han som ung hadde gått en tur til Kirkebygden sammen med en del andre ungdommer. Det ble kveld før de gikk hjemover igjen, men det var månelyst, fint og klart vær. Da de kom til Kølabekkskauen, gikk han et lite stykke bak de andre. Plutselig får han øye på et kvinnemenneske som gikk på den andre siden av veggrøften, i skogkanten. Hun gikk ifølge med dem hele veien utover, litt foran ham, men litt bak de andre. Den unge mannen var skrekkslagen, han våget ikke si et ord, gikk bare på for å holde følge med de andre. Kølabekkskauen var lang denne kvelden, men omsider kom de da frem, og de gikk hjem til en av ungdommene. Mor i huset la øyeblikkelig merke til at vår unge venn var likblek, og hun spurte; ”Har’u sett noe nå?” Dette kunne han selvsagt ikke nekte for. Hun gav ham litt vann å drikke, men så ble han så dårlig at han måtte gå hjem. Han måtte faktisk holde sengen hele den påfølgende dag.

 

Likfølget

Ikke sjelden møtte folk begravelsesfølger hvis de var ute og gikk nattestider. En gammel mann fortalte meg engang denne historien:
Han bror som var synsk, tjente hos prosten. Engang hadde han kjørt prosten i sognebud, og det var blitt mørk kveld før de kunne begi seg på hjemvei. Prosten kjørte selv. Da de hadde kjørt et stykke, bad gutten prosten holdet godt til siden, for han hadde sett noen. Prosten mente gutten tok feil – han så ingen. Men gutten han holdt på sitt, prosten måtte holde godt til siden! Prosten brydde seg imidlertid ikke om hva gutten sa, han kjørte bare rett frem, Plutselig ble hjulene revet av vognen, og både prosten og gutten trillet ned på veien. Ja, prosten han brakk det ene beinet!
Gutten hadde sett et likfølge, han, og prosten måtte etter det inntruffne medgi at gutten nok hadde hatt rett.

 

Lise Glennebakken

Lisa Glennebakken link til slektsdatabasen

Lisa Glennebakken var født i Småvik på Nøtterøy i 1830. Da hun var to år gammel, døde både foreldrene hennes og to søsken. Av kolera ble det sagt. Lisa ble da auksjonert bort til en familie i Årøsund, og en bror, Halvor, som var i 12 års alderen, ble tatt hånd om av noen slektninger. Han var jo så stor at man kunne dra nytte av ham; dessuten var det ikke uvanlig at gutter dro til sjøs i 12 – 14 års alderen.
Lisa ble engang som fireåring satt til å passe på gåsungene. Dette var om våren. Vannet var enda så kaldt at de små ungene ville få krampe om de kom uti. Men Lisa var nok for liten til å klare denne oppgaven, - to av gåsungene kom ut i dammen, fikk krampe og døde. Da riste ”pleiefaren” henne på bare enden så hun ikke kunne sitte på fjorten dager.
Hun vokste opp under ”hogg og slag” som man sa i den tiden. Det ble å arbeide fra morgen til kveld.
Lisa felte ikke melketennene, men ingen sørget for å få dem trukket. De nye, blivende tennene vokst derfor ut på utsiden av melketennene, og hun fikk således dobbel tanngard.
Hun lærte å lese såpass at hun ble konfirmert, men hun lærte aldri å skrive eller å lese skrift. Det var min mor som senere pleide å skrive hennes brev og lese høyt for henne de brev hun fikk.
Etter konfirmasjonen måtte hun ut og tjene på gårdene. Hun var omtrent tyve år da hun kom til Tjøme i tjeneste hos Torger Bakke (Backe) på Søndre Svelvig.
Lisa giftet seg med en sjømann, sønnen til enken Karen Kristine, som hadde hus i Glennebakken. En måned etter bryllupet dro mannen til Lisa til sjøs. Hun så ham aldri igjen, for skuten han seilte med, gikk ned med mann og mus. Men et barn fikk Lisa, - en liten gutt. På Tjøme og Nøtterøy var det den gang ingen lege, så da den lille gutten hennes ble syk, rodde Lisa fra Glenne til Bogen i Stokke. Derfra bar hun barnet til Stokkebyen hvor legen holdt til. Tre ganger gjorde hun denne turen, men til ingen nytte. Gutten hennes døde.
Trygd var et ukjent ord den gang. Ved mannens bortgang hadde derfor Lisa ikke noe valg – det ble å ta seg arbeide på gårdene. 30 – 40 øre dagen var fortjenesten. Men frisk og sterk var hun, og hun kunne påta seg all slags tungarbeid. Hun kjørte gjødsel, harvet og gjorde meget annet jord- og tungarbeid. Men også på kjøkkenet var hun dyktig, så ikke sjelden hjalp hun til med koking ved forskjellige anledninger.
På Holtan bodde en skomaker fra Bagstevoll i Våle. Enkemannen med tre barn begynte å gå på frierføtter til Lisa. Men hun takket nei – hun syntes nok hun hadde det bedre uten mann med tre barn. Men skomakeren gav ikke opp. Han gjorde seg godvenner med svigermoren til Lisa. Når han kom på besøk, hadde han med seg brennevin og skjenket gamle Karen en dram. Gamle Karen likte godt en dram, og hun lovet å legge inn et godt ord for ham hos Lisa. Sannelig gjorde hun også sitt beste for å overtale henne. Men Lisa holdt stand helt til gamle Karen til slutt lovet henne huset og alt hun eide, hvis hun bare ville ta skomakeren. Da gav hun etter. Det ble giftermål, og Lisa flyttet til ”Lurven”, så ble skomakerens hus på Holtan kalt.
Ikke lenge etter døde gamle Karen, og Lisa og mannen flyttet til Glenne.
Nå fulgte en vond tid for Lisa. Skomakeren var rett og slett sinnssyk fra tid til annen, og i disse periodene slo og dengte han henne, sparket henne ut for trappen o. l. Til andre tider var han lutter solskinn, han kunne gråte og le på samme tid. Meget religiøs var han, og Bibelen kunne han utenat, sa de gamle.
Tre barn fikk Lisa med skomakeren, en gutt og to piker. Skomakerens barn fra første ekteskap var ganske store, så det varte ikke lenge før de giftet seg og flyttet hjemmefra. Men i Lisas liv ble det ingen forandringer. Hun måtte fremdeles arbeide på gårdene, hun måtte fortsatt finne seg i å bli slått eller dratt i håret når hun var hjemme. Engang viste hun min mor en hårdott han hadde dratt ut, - den var på størrelse som en gammeldags toøring eller som den femøring vi hadde en tid tilbake!
Men etter denne hendelsen forlot Lisa mannen – hun dro til mine besteforeldre. De to eldste barna var på dette tidspunkt voksne og bodde ikke lengre hjemme, men minstebarnet, en pike på 8 – 9 år, var igjen hos faren.
Min mor og hennes bror fikk en dag beskjed om å gå til skomakeren for å leke med datteren – hvis faren gav henne lov. Om anledningen bød seg, skulle de ta henne med seg hjem. Joda, ”Krestoffer” - som de gamle kalte ham, ga dem lov til å leke med datteren i haven. Men ettersom ”Krestoffer” ikke passet på dem, varte det ikke lenge før alle tre var hjemme hos oss. ”Krestoffer” skomaker gjorde ikke noe forsøk på å få datteren hjem igjen. Han trøstet seg med Bibelen som for øvrig alltid lå oppslått på bordet med flere bibelsteder understreket.
”Krestoffer” var en ivrig jeger, og det skulle bli et vådeskudd som til slutt gjorde ende på hans dager. Han ble truffet i halsen, dog ikke verre enn at han med bøtte og vaskefat gikk til brønnen for å vaske av seg blodet. Men idet han bøyde seg ned i brønnen, fikk han antagelig et besvimelsesanfall, stupte i brønnen og druknet.
Lisa kunne nå igjen flytte inn i den gamle, grå Glennebakkstua, plassert så tett ved veien at trappen faktisk stod på storveien!
Etter ”Krestoffer” skomakers død fikk Lisa det ganske bra. En dag fikk hun besøk av sin bror Halvor – han hadde seilt til sjøs i mange år. I 1850, i gullrushets dager, var han kommet til San Francisco med en engelsk skute. Sammen med en engelskmann hadde han mønstret av, kjøpte utstyr for gullgraving og dro av gårde til Sacramento for å grave etter gull i Sacramentoelvens sand- og grusbanker. De var heldige. Etter en tid hadde de funnet så meget at de bestemte seg for å dra til Frisco for å dele utbyttet. Hester og muldyr ble innkjøpt til frakting av gullet. Natten før tilbaketuren ble delt i to vakter: første til klokken to og andre fra to til seks. Halvor skulle ha første vakt. Da han våknet langt på dag, var engelskmannen forduftet. Han visste at Halvor sov tungt og hadde sikkert dratt av sted med gullet så snart Halvor hadde sovnet. Halvor var fortvilet. Han kom seg ned til Frisco, men alt han spurte og lette etter kameraten, så var og ble han vekk.
Halvor gav imidlertid ikke opp. Han dro tilbake til Sacramentoelvens sand- og grusbanker – alene, og han var heldig, fant faktisk mer gull enn han og ”kameraten” hadde funnet til sammen. I Frisco omsatte han gullet, og fast bestemt på å finne den svikfulle engelskmann reiste han i flere år rundt i verden. Han skulle skyte engelskmannen hvis han fant ham! Men all hans søken var forgjeves. Tilslutt kom han da hjem til Nøtterøy og Tjøme. Halden, ikke Halvorsen, kalte han seg nå. Som ekte gullgraver gikk han omkring med et klokkekjede tvers over brystet, og hvilket klokkekjede! Det bestod av ekte gullklumper forbundet ved hjelp av løkker. Han viste også frem gullklumper større enn hasselnøtter! Lisa fikk visstnok ikke meget glede av all denne rikdom. Eldste datteren hennes ble imidlertid med ham over til Amerika – han ville prøve å finne mer gull. Han dro til Sacramento igjen, men eventyret var nok på det tidspunkt slutt, iallfall lønnet det seg ikke.
Lisas datter reiste til Frisco hvor hun tok seg huspost, og der ble hun til det store jordskjelvet i 1906. Da reiste hun hjem til Tjøme en tur. Etter en tid reiste hun imidlertid tilbake til Amerika – til Chicago. Her ble hun gift med en Tjømegutt fra Sundene!
Lisas sønn som var sjømann, var gift og bosatt i Slagen. Han ble tidlig borte på sjøen, skuten han seilte med, forliste, og alle mann gikk ned.
Lisas yngste datter bodde fremdeles hjemme, og Lisa fortsatte å arbeide på gårdene som før.
En vinter skulle det holdes stort bryllup på en av skippergårdene. Men så hendte det at det satte inn med et forferdelig snevær som varte i flere dager. Veiene på disse kanter ble aldri brøytet før sneværet var over. Falt det store snemengder, kom man følgelig ikke frem med hest og slede. Når man så skulle til å brøyte, måtte et større mannskap måke unna det verste før hestene maktet å trekke plogen.
Men varene til bryllupet måtte hentes i Tønsberg, og det ble Lisa som måtte gjøre den turen. Utstyrt med åk over skuldrene og to store kurver, 14 øre til fergen tur/retur, 10 øre til to kopper kaffe samt noen stykker brød til niste begav Lisa seg ut i sneføyken. Man kan tenke seg hvilket overmenneskelig slit dette måtte være, men Lisas viljestyrke og gode fysikk brakte henne trygt frem og tilbake. Og det var ingen liten føring hun hadde. I den ene kurven hadde hun bl. a. en stek på 7 kg, og den andre kurven var full av forskjellige varer. Det ble kveld før Lisa var hjemme igjen. For turen fikk hun 50 øre og måtte kanskje også takke til. Klage gjorde imidlertid Lisa aldri – det hadde vel også vært fåfengt.
Kameraten min, Arthur på 11 år og jeg på 13 var en dag på vei hjem fra Vrengen brygge hvor vi hadde hentet en plog. Vi dro den på en drakjerre. Da vi passerte Gjervåg, kom Lisa ut av Gjervågskogen bærende på en tønnesekk full av ved. 86 år var hun den gang! Hun hadde tillatelse til å ta kvist og tørrved, og på ryggen bar hun hjem all den brensel hun trengte. Men denne gang fikk selvsagt Lisa hjelp hjem med sekken. Lisa var velkommen i alle hjem på Glenne, og til oss kom hun minst en gang i uken. Tross sin høye alder kunne hun fremdeles være til nytte, og ikke sjelden måtte hun være barnepike eller passe hus og hjem når konene skulle til Tønsberg etter ”trekken”. ”Trekken” fikk konene gjerne utbetalt av den agenten mannen hadde forhyrt seg hos, og når de først var i byen, benyttet de anledningen til å handle. Det var gjerne kjøpmennene Magnus Larsen, Ole Larsen eller Helfred Hansen de gikk til.
Lisa hadde lært i livets harde skole, men var likevel ikke blitt bitter. Hun var et fredens menneske, venner med alle og avholdt av alle. For oss barna på Glenne var hun nærmest for en bestemor å regne. Folk viste også sin hengivenhet for Lisa på mange vis. Hjemme hos oss var det f. eks. fast regel at Lisa skulle ha et stykke ”ferskt” når vi hadde slaktet. Likeledes skulle hun ha både brød og kaker når vi hadde bakt til jul.
Engang jeg var nede hos Lisa med en kurv julebakst, kom en ung sjømann innom. Ingvald het han, han bodde på en av nabogårdene. Han kom for å gi Lisa noen kroner til jul. Ingvald var sikkert bare en av de mange sjøgutter på Tjøme som på denne måten ville vise sin takknemlighet.
I 1917 kom Lisas yngste datter fra Kristiania hvor hun hadde tjent i mange år. Hun kjøpte et hus med jord til, og Lisa flyttet da til datteren.
I 1926 døde Lisa, 96 år gammel.
Glennebakkstua er borte – huset var i en meget dårlig forfatning. I dag står et annet hus på Glennebakkstuas tomt. Dette er imidlertid oppført lengre fra veien.
”Matjæs”
Her ute på øya, på en liten gård, bodde en gang ”Matjæs”.. Han var en meget dyktig sjømann, men også en ordentlig ”spissber”, som kunne finne på all slags ablegøyer.
”Matjæs” tok somme tider hyre som tømmermann, somme tider som seilmaker.
En vinter lå båten han seilte med, hjemme. Da den på vårparten skulle ut igjen, skulle tømmermannen om bord ikke være med. ”Matjæs” spurte da om å få tømmermannsjobben, og den fikk han med en gang. Skipperen regnet nemlig med at ved å gi ”Matjæs” denne jobben, kunne han spare inn seilmakerhyren!
En dag spjæret et av seilene, og skipperen bad ”Matjæs” sette det i stand.
”Matjæs” satte i gang. Han tok to bord, spikret ett på hver av spjæren og forkynte så at nå var alt klart: ”Hal opp!” Så ble gjort, men så snart vinden fylte seilet, føk bordene til sjøs.
Da skipperen fikk høre hva ”Matjæs” hadde gjort, ble han rasende. ”Var ”Matjæs” blitt gæern?” ”Det var ifjol jæ var seilmaker, i år er jæ tømmermann”, svarte ”Matjæs”.
Spissbub eller spissbuer eller spissborger (av tysk) betyr oppr. borger som gjorde krigstjeneste til fots og med spyd. Her brukt om folk uten høyere interesser eller videre horisont.
Som kjent lå de fleste seilskuter for det meste hjemme fra jul til mars – april, og vinterstid var det meget vanskelig å få noe arbeid.
En vinter isen hadde lagt seg, begav ”Matjæs” og broren seg en dag ut på isen for å pilke. Det var allerede mange mennesker på isen da de kom. ”Matjæs” og broren gikk lengre ut enn de andre, broren aller lengst ut. Der var imidlertid isen dårlig, og så gikk det som ventelig var. Isen brast under ham, og plaskende i isvannet ropte han til ”Matjæs” at han måtte hjelpe ham. Men akkurat da hadde ”Matjæs” huket en stor torsk. ”Nei, nå kan jæ nok inte hjelpe dæ, bror”, ropte han tilbake. ”Men skulle de’ falle seg slik en a’en gang, så ske jæ nok hjælpe dæ!”
Heldigvis hørte også de andre på isen brorens rop om hjelp. De kom styrtende til og fikk dratt ham opp. Men etterpå gav de ”Matjæs” en herlig omgang juling.
Engang seilte ”Matjæs” med en gammel marketen skute. En dag han sto til rors, lot han skuten svinge hit og dit. Skipperen la merke til buktingene i kjølvannet, og raskt skrittet han bort til ”Matjæs”.
”Jæ syns ho vrir sæ”, undret han. ”Ho kan’te a’ent enn vri sæ”, svarte ”Matjæs”. ”Åffer det?” ville skipperen vite. ”Jo, de’ ske jæ si dæ”, svarte ”Matjæs”. ”Veggelusa biter’æ innæbords, å mærken stikker’æ utæbords, så ho kan’te a’ent enn vri sæ!”
Tossen Berstad
Torsten Berstad het en mann som bodde i Berstad. De gamle tjømlingene var imidlertid litt slurvete med uttalen av fornavnet hans, så her ute ble han bare kalt Tossen – Tossen Berstad.
Han var litt av en luring denne Tossen, og han ble sjelden svar skyldig.
Bededagen var som kjent tidligere helligdag, også til sjøs. Engang hadde imidlertid skipperen på en av de skutene Tossen seilte med, unnlatt å si fra at mannskapet skulle være fri bede-dagen. De ble satt i fullt arbeid, og Tossen ble sendt opp i riggen for å labbsalve den, d.v.s. at han skulle smøre inn vevlingene med en blanding av tjære og olje. Dette ble gjort for å beskytte riggen mot råte.
Jo, Tossen han satte i gang, men et stort stykke av riggen lot han stå igjen. Kommet ned på dekk ropte skipperen til ham: ”Men i all verden, Tossen, du har jo en svær helgedag oppi riggen”. ”Nei”, svarte Tossen, ”det må værræ feil. Jæ har inte no’n hæljeda”. ”Joda”, fastholdt skipperen og pekte på den store, lett synlig flekken oppe i riggen. ”Å, ja dæn, ja”, sa Tossen, ”men det er’nte no’n hæljeda’, de’. De’ er bare be’da’n, de’”.
Skipperen forsto da at han ikke greide å lure mannskapet denne gangen, og resten av dagen fikk der derfor fri.
Vevlinger: Tynt tauverk mellom bardunene i riggen, danner trinnene i en ”stige”.
Tossen Berstad var oppe i kjærkebøgdæ å sollte fesk. Dær traff’n lensmann Sundseth borte i Rødgatæ, å Tossen spørte om lensmann’ vill kjøpe fesk a’n. Ja, lensmann’ var interessert å tittæ ne’i kørjæ te Tossen. Dær fekk’n se at de’ lå et par fine ørretær. ”Du har’nte lov å fiske ørret på de’hænne ti’æ”, sa lensmannen. ”Du veit væl de’ at nå ær’n fredæ. Treffer jæ dæ en gang te me’ ørret i feskekørjæ, så blir jæ nødt te å multere dæ, hus på de’!” Da smilte Tossen lurt, åsse sa’n:”Han er’a stor å mekti’ lensmann’ her oppå lande’, men å forby ørreten å gå i garnæ å rusene minne uti sjønn, de’ maktær’n nå inte da”. Dærme’ så gikk’n.
Engang var Tossen ille ute. Han å svoger’n hans’es, Hansen i Bakken, hadde tatt på sæ no’ veæhogst for Ivær Hui. Di var eldre sjøfolk begge to å inte no’ vandt med å hogge famneve’, så de’ blei’nte rare fortenestæ på dæm. De hadde gjenne meddæsmat me’ sæ, å en da’ hadde di et spann me’ saftsuppe åsse pannekaker me’. Men så bar’e sæ inte bedre te enn at stuten te Halvorsen kom farænde. Da den fækk se karæne, så bynt’n å brøle, å karæne trudd’en var folkevond. Redde blei di å klatræ opp på en stor stein. Stuten åt opp alle pannekakene å stangæ te suppespanne’. Men så fækk’n hanken på spanne’ inn på et av hornæ å dærme’ så bar’e a’ste’ me’ heile suppespanne’. Ja så var’e slutt me’ veæhogsten for dæn da’n, for uten mat kun’inte karæne ærbi. Di hadde bare å ro him te Berstad igjen.
Saftsuppe ble brukt hele året i nesten alle hjem på Tjøme før. Den ble kokt på risengryn, havregryn eller sagogryn, tilsatt syltede moreller (eller kirsebær), saft og sukker. Morellene ble ”stivsyltet” i store krukker, d.v.s. morellene ble tilsatt kanelbark og nellik.
”Matjæs Hudø”
Matias Hudø’s mor var enke og bosatt på Hudø. Matias seilte til sjøs og forsørget sin mor i flere år, men som så mange andre sjøfolk i den tiden fikk Matias klimafeber eller gulfeber. Denne sykdommen rammet særlig folk på skuter som seilte på Syd-Amerika, til Rio og Santos. Mange døde, andre ble liggende på sykehus i lange tider før de ble så bra at de fikk seg en skute hjem.
Mor til Matias ble også syk og kunne ikke klare seg selv da hun ikke lenger fikk penger fra Matias. Så havnet hun på Honerød, Fattiggården. Hun levet ikke lenge, og kommunen solgte husene og inventaret og tok pengene.
Da Matias en tid senere kom hjem, bad han kommunen om oppgjør, men der var det intet å få. ”Javel”, sa Matias. ”Har dere tatt eiendommen min, så får dere ta meg også”. Han fikk flytte inn på Fattiggården. Da de imidlertid ville ha Matias til å arbeide på gården, sa han nei. Han skulle ha det han hadde krav på. Kommunen skjønte vel at de hadde gjort en bommert, for Matias fikk gjøre det som passet ham.
Matias var flink til å spille fiolin, og han spilte derfor ofte til dans og på ball.
Matias brukte som regel å gå med buksene oppbrettet til midt på leggen. Min bestefar undret seg over dette og spurte ham engang hvorfor han gikk slik, hvorfor han ikke kunne gå som andre folk? ”Du vet vel det, Johannes, at det alltid er et eller annet hos gærninger som gjør at folk lett skjønner at noe er galt med dem. Nå bruker jeg det her med buksene, for ellers vil ikke folk tro at jeg er gæ’ern!”
Matias var flink til å rime og dikte. Engang han var i Langviken, traff han byggmester Bø som skulle til Hui å reparere en kjerre. Bø var en stor, sprek kar, men båtvant var han ikke. Matias så ham ro ut og så sa han:
”Bø med sine lange armer
roer så det larmer.
Han skulle til Hui å reparere en kjærre,
men ro, det kunne han aldri lære”.
Han tjente noen kroner iblant på denne rimingen sin. Fikk han f. eks. høre at en eller annen skipper eller reder hadde gjort noe de ikke ønsket publisert, da diktet han straks noen vers som han gikk til vedkommende med. På spørsmål om hva de var verd, fikk han et par kroner, en dress som var for liten til vedkommende selv, eller en frakk. Han var alltid pent kledt, så det må ha blitt noen vers av det, men de ble aldri kjent. Matias var aldri pengelens heller, for han tjente en del som spillemann, og fritt hus og losji hadde han på fattiggården. Men ”Gærne-Matjæs” ble han kalt, og det navnet bar han med godt humør.
”Matjæs” Lunde fra Vivestad
”Matjæs” Lunde ble født i Vivestad i 1829 og døde på Tjøme i 1922. Hans mor var fra Høijord, og hun hadde engang i sine unge dager fulgt Hans Nielsen Hauge til nabobygden, da lensmannen var etter ham. Hun må for øvrig ha vært en velstående dame, for hun etterlot en gård til hver av sine tre sønner.
Lunde var en aktet mann i Vivestad. Han hadde sittet både i herredsstyre og formannskap, og hans mange gode replikker var kjent langt utover hjembygden.
I hans herredsstyretid debatterte man engang hvorvidt kirken i Vivestad skulle brannforsikres. Et flertall gikk imot brannforsikring, og Lunde tilhørte dette flertall. Da kirken senere brant ned, gråt han.
Lunde hadde en sønn, Nils, en datter Petrine og en fostersønn, ”Olæ” Jacobsen. Til Nils kjøpte han en gård, og Petrine ble gift med en fra Sukkgårdene.
Sønnen Nils fikk han ingen glede av. Gården drakk han bort, og han prøvet også så godt han kunne å ruinere faren. Han skrev således farens navn på papirer som så denne måtte innløse. Da moren, Lovisa, engang ikke ville gi ham flere penger, tok han en jernstang og slo henne over hoften. ”Ja, han slo høfta a’ på mor, du”, berettet gamle Lunde.
Da Lundes kone Lovisa døde, solgte han alt han eide. Han ville vekk fra bygden for å redde det han hadde igjen. Så havnet han altså her ute på Tjøme i 1890 årene. Han kjøpte et lite småbruk på Sandbekk, ikke så langt fra mitt barndomshjem. Foruten småbruket eide han også et lite hus, som han leide ut.
Noe av det første Lunde gjorde da han kom til Sandbekk, var å bygge en smie. Mange Tjømegårder hadde også en liten smie den gangen. ”Smiuæ” kalte Lunde det. Han var en ganske flink smed, og det var ikke sjelden vi guttungene måtte dra belgen for ham.
De første årene Lunde var her på Tjøme, handlet han med brukte møbler som han kjøpte på auksjon i Tønsberg. Senere dro han opp i landet og kjøpte grisunger som han solgte på Tjøme. Men da han solgte hesten sin, ble det slutt med denne handelen. Isteden begynte han med et mindre hønseri. Maren, husholdersken hans fra nabogården, stod for dette. Hun var et ualminnelig dyktig menneske. Det kan således nevnes at hun var den første på Tjøme som fant ut at hun kunne få eggproduksjon også om vinteren ved å ha lys i hønsehuset morgen og kveld. En liten historie illustrerer hvor ukjent dette fenomen var for selv ”opplyste” folk på Tjøme.
Lunde kom engang forbi prestegården bærende på to kurver egg som han skulle til butikken med. I det samme kom prestefruen, fru Selmer, ut og spurte hva de gjorde med hønene siden de verpet vinterstid. Hennes høner la aldri et egg om vinteren. Det var nå Maren som stelte hønene, forklarte Lunde. Men kan hun gjøre noe annet enn å gi dem mat, da? Av mat fikk da hennes høner også rikelig! Drev fru Selmer på. ”Maren kan en ting, ho”, sa Lunde da, ”og det er de dødes språk!” Dermed ruslet han videre, fra en meget desorientert prestefrue. Det var selvfølgelig umulig for henne å skjønne hva Lunde mente med sitt svar, nemlig at Maren ikke bare gav dem mat, hun snakket også med dem, klappet og kjælte med dem.
Mellom Lunde og meg oppsto det et oppriktig og varig vennskap. Jeg var vel ikke mer enn tre år første gangen jeg hilste på Lunde engang han var på besøk hos far. Han bad meg komme bort til seg, og jeg fortalte han hva jeg het. ”Snu dæ så jæ får se ryggen din,” bad han. Jeg så gjorde og han sa da at jeg var ”rekti’” en kjekk liten pjokk. ”Audiensen” var med dette slutt, og han sa at jeg kunne gå. Mine eldre brødre var litt nysgjerrige og ville gjerne vite hva Lunde hadde sagt til meg? ”Jo, han sa atte jæ kunne gå igjen”, husker jeg at jeg svarte.
Gjennom oppveksten var jeg ofte hos Lunde, og jeg har mange erindringer fra denne tiden. Når jeg som smågutt besøkte ham, hadde han ofte moro av å spørre meg om hvorledes det sto til med mellomregnskapet vårt. Skyldte han meg noe? Som regel kom vi frem til at han skyldte meg en eller to øre. Maren måtte da frem med pungen og gi meg ørene, så han kunne bli kvitt ”skuldæ” si, og vi kunne bli vel forlikte. Etter oppgjort regnskap pleide han å si: ”Nå kan du gå med takk og ære”.
Da jeg ble større, hjalp jeg ham ofte med arbeidet på gården. Engang vi hyppet poteter og var kommet til enden av en rand, trengte vi hvile. ”Du får sette dæ på den steinen dær”, pekte Lunde, ”for da får du to gle’er”. Jeg spurte hvorledes dette hadde seg. ”Jo, ser’u”, sa Lunde, ”nå er’u trøtt og er gla’ at du får settæ dæ. Men steinen er hard, og om ei lita stønn er’u gla’ du kommer opp igjen!”
”Matjæs” Lunde hadde en sjelden treffsikker replikk, som regel var den midt i blinken.
Engang hjalp min fetter og jeg ham med å høste moreller. Vi hadde tre øre literen pluss kosten. På vei ned fra toppen fant jeg ut at det var for liten kuv på spannet, og derfor tok jeg noen moreller fra de nedre grener og la på toppen. ”Du Abraham”, lød det da fra Lunde, ”kartæne kan jeg pellæ sjæl, du!”
Engang hjalp jeg ham med et ”jordstykje” som Lunde skulle ha ”bogner” (bønner) og kål på. Fra en dynge i nærheten dro vi gjødsel til stykket på en drakjerre. Da vi hadde holdt på en stund, fant Lunde ut at han også ville spre noen lass jord fra nordsiden av huset. Mens jeg spadde opp i drakjerren, bemerket jeg at det jo bare var sand, dette! Dårlige greier, dårlig hevd i dette, mente jeg. ”Her har jæ stie (stått) mangen vinterkvæll og sett nolover, du!”
Bemerkningen inneholdt alt jeg trengte å vite.
En nabogutt hadde engang tatt et par epler fra et av Lundes trær. Da han var sørgelig klar over at han var blitt iakttatt, våget han etter dette ikke å gå forbi Lundes hus. For å komme til skolen måtte han derfor ta en svær omvei gjennom skogen. Men en dag Lunde var nordover et ærend, ville skjebnen at gutten skulle møte ham på veien hvor ingen retrett var mulig. Lunde gjorde seg så blid så blid, hilste god dag og mente at det var så altfor lenge siden han hadde sett gutten! Stakkaren ble stående rød og forvirret, våget ikke engang se opp. Hva skulle denne godlåten bety? Så kom det fra Lunde: ”Men når eplene blir møine (modne), da lyer du væl sø’over te mæ, vækje?” (veit je). (Lyda = stikke innom).
En historie Lunde fortalte meg om sin fostersønn Ola Jacobsen, rinner meg også i hu. Den viser hans noe særegne måte å løse problemer på.
Ola hadde begynt å bruke tobakk allerede mens han gikk på skolen, og elevene sladret til læreren. Da dette kom Lunde for øre, fikk han bekymring, ikke for guttens bruk av tobakk, men for hvorledes han kunne redde guttens ære! Etter noen fundering gikk han til guttens lærer og forklarte hvorledes dette problemet skulle løses. Han skulle gi Ola lakris med på skolen. Når så Ola spyttet brunt, ville elevene ganske sikkert igjen sladre til læreren. ”Da skæ du be Olæ kommæ fram og vise dæm at det er lakris han tygger!”
Læreren gikk med på Lunde forslag, og det gikk ganske riktig som han hadde forutsagt. Elevene sladret, men ble temmelig flaue da de fikk se at det bare var lakris Ola tygget. ”Jæ ville inte ha den pletten på Olæs ære, skæ jæ si dæ”, forklarte Lunde.
”Matjæs” Lunde holdt hele livet fast på bygdemålet sitt, og han brukte mange ord og uttrykk som jeg ikke hadde hørt før. Når han spesielt ville understreke hva han hadde sagt, kunne han bruke uttrykk som ”Hæ’ern forsørje min skrott og bein” eller: ”Matjæs Lunde er’nte folæ borti ei myr, kom i hau det”, Når det var noe han ikke hørte eller skjønte, sa han: ”Vø – pø?” Hvis han under et måltid bød meg en brødskive til, lød det: ”Du får ta dæ ei kakerispe te!” Birkebeinerne ble alltid til Birkebinerne.
Da husholdersken Maren mistet sin mor, måtte hun flytte hjem til broren som var ungkar. Lunde som på dette tidspunkt var nesten blind, flyttet ikke lenge etter også hjem til Marens bror. Jeg besøkte ham kort før hans død. Han var da sengeliggende og helt blind, men vårt ”gjensyn” var i høyeste grad hjertelig.
Maren husholderske arvet Lundes eiendommer som vederlag for stell og husvære.
Berthe Huken
Lengst syd på Glenne lå det før i tiden et hus. Det ble revet i 1915. I dette huset bodde Berthe Huken.
Hun ble født engang på 1830-tallet på Herstad på Nøtterøy, men kom som ganske ung til Tjøme, hvor hun fikk plass hos Backe på Svelvik. Her ble hun kjent med Anders Olsen fra Glenne, og det bekjentskapet resulterte i ekteskap. De kjøpte nevnte hus på Glenne. I den anledning måtte de imidlertid som folk flest oppta et banklån. Hele 60 kr. måtte de låne! For folk i dag virker nok beløpet latterlig lite, men den gang var det så menn ingen liten sum! Berthe likte ikke gjeld, så den gjaldt det å kvitte seg med fortest mulig.
Anders hadde dratt til sjøs igjen ikke så lenge etter at de var blitt gift, og Berthe hadde fortsatt i Backes tjeneste. Da første ”trekken” fra Anders kom, gikk Berthe sporenstreks til banken med hele beløpet. Tre turer til banken i løpet av et år gjorde Berthe.
Men bankkasserer Rød hadde med stigende forargelse tatt imot avdrag på dette lånet. Renter skulle hun selvsagt betale, men avdrag? Nei! Til slutt brast det for ham. ”Å betale avdrag hver enæste gang får’u inte lov te! Du bedrar banken, skæ jæ si dæ Det vi’jæ inte ha no’a’!”
Jeg vet ikke om Berthe tok seg hans ord ad notam.
Berthe ble etter hvert meget dårlig til bens, antagelig var det gikten som tok henne. Til slutt kunne hun ikke lenger gå, men likevel klarte hun seg meget godt. Inne kom hun seg omkring ved å støtte seg til en stol som hun skjøv foran seg. Ute brukte hun to kjepper. Berthe var viljesterk som få, og det falt henne aldri inn å gå opp. Hun greide fortsatt å stelle sin ganske store have.
Selvsagt klarte hun ikke å utføre tungarbeide på den måten friske og raske mennesker gjør det. Nei, hun gikk ned på kne, og på denne måten hakket hun potetrenner og hyppet sin potetåker i mange år. Og hvilke nydelige blomster hadde hun ikke inne ved husveggen! I vestre vinduet på huset kan jeg huske hun hadde laget seg et solur. Ved hjelp av streker hun hadde skåret inn i vindusposten og skyggene som falt på dem, klarte hun godt ”å følge med tiden”. For mange av Berthes generasjon hadde livet artet seg som en stadig kamp for å skaffe mat nok. De visste så altfor vel hva det ville si å ha lite eller ingen mat. Det satte også sitt preg på dem. Når disse menneskene gav bort mat, regnet de nok med at mottager ville bli takknemlig. Jeg må dessverre tilstå at jeg godt kunne styre min begeistring for de lekkerbiskener Berthe fra tid til annen gav meg.
En gang i uken pleide jeg å gå til kjøpmannen for Berthe. Hadde en øre gangen. Av og til hendte det at hun ville påskjønne meg litt ekstra. Da kom kakene frem. Kaker hadde hun nesten bestandig, men jamen kunne de bli gamle, ja! På disse kakene skulle det absolutt være hjemkjernet smør. Hadde det bare ikke vært så gammelt og harskt! Jeg greide ikke å få ned en bit. Jeg var heller ikke før kommet opp i åsen før jeg la kakene fra meg. Håper fuglene satte mer pris på dem enn jeg!
Engang hadde en jakt lastet med kull lagt til Glennebryggen, og en mann fra denne hadde gått rundt på gårdene og tatt opp bestillinger. Berthe hadde bestilt tre hektoliter, og mine to eldre brødre hadde påtatt seg å frakte brenselet hjem til henne på kjelke. Men også jeg ville være med på dette, selv om jeg ikke var store karen. Det gikk ingen vei opp fra Glennebryggen, og det ble derfor en stri tørn med det tunge lasset over humpete jorder.
Ved fremkomsten hadde Berthe kokt havregrynsgrøt, og brødrene mine fikk hver sin tallerken grøt. Men til meg var det ikke noe. Jeg var ikke særlig lei for det, men Berthe har muligens oppfattet det slik at jeg var det, for hun sa til meg: ”Du er væl så liten atte du har væl inte kunne orkæ dra no’ du, men du kan få lov te å skrape grytæ!”
Da Berthe var noen og åtti år, fikk hun slag, og hun ble kjørt på sykehuset. Det er åpenbart at Berthe etter dette var aldeles for hjelpeløs til å kunne klare seg selv. Utskrevet fra sykehuset ble hun derfor kjørt direkte til gamlehjemmet (Honerød). Da Berthe merket hvor det bar hen, gjorde hun forsøk på å kaste seg ut av vognen. Til gamlehjemmet ville hun ikke for noen pris.
Berthe hadde hele sitt liv vært nøysom og sparsommelig og la seg derfor etterhånden opp en del penger. Hun mente hun hadde råd til å kjøpe et gravsted på den ”riktige” siden av kirken. På nordre kirkegård pleide bare fattigfolk å ligge på den tiden.
Min mor ordnet med gravsted etter Berthes ønske, men Berthe skulle likevel ikke få ligge på sydsiden av kirken.
Samme dag som Berthe skulle ”te jordæ”, som de sa, var min mor en tur på kirkegården. Stor var hennes forferdelse da hun oppdaget at Berthes grav var blitt gravet på nordsiden! Min mor brukte meget sterke ord om de mennesker som så lett kunne bryte en avtale.

Avskrift av Else Lalila Cranner Mathisen ,Historie fra boka til Abraham Johansen Gjemt, men ikke glemt!

4 små mimre historier

DET FINS BRA FOLK I SVERIGE

En svensk snekker arbeidet engang for en byggmester her i trakten. Flink, det var han, men lei til å supe hver gang hanhadde fått lønning. Da kunne han bli borte fra arbeidet både en og to dager.
Engang byggmesteren holdt på med et bygg som skulle være ferdig til en bestemt tid, bad han en lønningdag svensken om ikke å supe seg full igjen.Full innsats av alle var nødvendig om bygget skulle bli ferdig i rett tid. Joda, svensken lovet helt sikkert å møte på mandag.Mandagen kom, men ingen svenske viste seg. Først på tirsdag kom han. Byggmesteren raste:
«Fin's de' bare sånnækarær som dæ i Sverje? Er'e ingen skikkeli'efølkdær?»
«Jo-jo men, de' fin's bra folk i Sverjeme'», svarte svensken.
«men dom kommer inte hit intel»

SLAGSMAL PA KIRKEBAKKEN

En gammel skipper har fortalt denne historien: I hans guttedager var det ikke oppsatt postkasser rundt ompå Tjøme, og følgelig måtte alle brev som skulle sendes, bringes til posthuset i Kirkebygden.
Lørdag eller søndag var dagene sjømannshustruene gjerne skrev til sine menn, og søndag ettermiddag måtte barna gåtil posthuset med brevene. «Men», sa skipperen, «jæ gikk aldri te posthuse' sønda' ettermidda' viss inte mor hadde gittmæbeskje' om de' på torsda'n. For aleine vågæjæinte å gå - di største å sterkæsteguttæne i nabolage' måtte jæ ha me',
å avtale me' dæm måtte gjørræsfreda'n å lør'an. På kjerkebakkenvar'eallti' en gjeng guttærforsamlæ, åviss'nintehadde stor mannskap når'n kom dit, kunne de' gå rækti' ille. For slaksmål blei de' støtt. Vi sloss så fillene faukåblo'e' rant.
Men de' var'a litt moro, au,» sa skipperen.

UNGDOM OG REVESTREKER

Inntil for få år siden stod det på Mellom-Gjervåg et meget gammelt tømmerhus. Det hadde antagelig vært hovedbygning inntil nytt hus ble oppført.Dette huset står fremdeles, men ser meget falleferdig ut. Det gamle tømmerhuset ble ofte leid ut til ball og dans og ble av den grunn kalt «Dunderhopp».
En gammel skipper fortalte meg at engang det skulle være dans på «Dunderhopp», var bare de som hadde styrmannskole innbudt.
Skipperen og en kamerat som dengang var i18-19-årsalderen, hadde ennu ikke rukket å ta styrmannskolen. De ble meget forarget over å bli satt utenfor av disseviktigperene, som de daglig var sammen med, og de begynte å pønske på hvorledes de best kunne ta hevn.
I den tiden var det enten skorsten eller åpen peis på kjøkkenet.Da festen var kommet i gang, kom de snikende, utstyrt med stige og et snøre med en pilk festet til enden av det. De reiste stigen påbaksiden av huset og klatret opp på taket. Da siste dans før kaffepausen tok til, og den store kaffekjelen stod og småputret på brannjernet, iverksatte de sin plan.De firte ned snøret, huket pilken på kaffekjelens hank og halte kjelen opp gjennom pipen. Så bar det opp i skogen med den.
Det ble et voldsomt oppstyr da man oppdaget at kaffekjelen var forsvunnet, og det ble vel en heller lang venting på kaffe den kvelden!

PREST OG LENSMANN

I annen halvdel av forrige århundre hadde Tjøme prest og lensmann sammen med Nøtterøy. Den siste prest vi haddefelles, var den kjente stortingspresident Georg Prahl Harbitz. Chr. Egeberg var navnet på siste felles lensmann.Store karer begge to. Men enige var de ikke alltid! Engang var de blitt uenige om en eller annen godtgjørelse til presten.
Da skal Egeberg ha sagt:
"Ja, den prestesekken blir nå aldri full"
Til dette skal Harbitz ha svart: " men hva skal vi si om lensmannsbikkja da?»
"Den finner jo et ben engang imellom den og!"

 

Borte bra- men hjemme best

Ikke alle sjømannshustruer var glade når mannen kom hjem fra sjøen, hvilket følgende to historier gir klar beskjed om.
En skute fra Tjøme måtte engang gjøre vendereis. strøm og vind i Skagerak tvang den til å gå inn igjen.
Da en av konenefikk høre at skuten som mannen hennes var med, kom tilbake, ble hun så sint at hun tok i en ed.
«I kvæll som jæ haddetenkt å ha hvit graut» skrek hun. Men nå ske'nsanneli' bli svart! ».

(Dette hendte kvelden før bededag, og den ble før regnet som høytidsaften. Bedeaften falt først i mai dengang).

En mann kom hjem fra langreis _ han hadde vært ute i over tre år. Med det samme han kommer inn gjennom døren,utbryter konen:
«De' var'a sønn du inte kom i går, for da hyrædi te skíbet (et barkskib). Men hvast litt! Pøttenmanglær en mann.
Nå går'u straks dit å tar dænhyræ» Og mannen? Han måtte nok pent gå, han!

Dialekten

VANLIGE FREMMEDORD I DIALEKTEN

Bakatell: bagatelle (fransk) = bagatell
Misserabel: misérable (fransk), miserable (eng.) = elendig, ussel, jammerlig.
Dorme: dormir (fransk) = sove.
Suffisant, av de gamle Tjømlinger brukt i betydningen solid, er nok hentet fra fransk: suffisant = tilstrekkelig, nok. Sufficient (eng.) = tilstrekkelig, nok.
Jugge brukt i betydningen mugge: jug (eng.) = mugge.
Bed brukt i betydningen seng: bed (eng.) = seng.
Blankis brukt i betydningen ullteppe: woollen blanket (eng.) = ullteppe.
Te pisis = i stykker: to pieces (eng.) = i stykker.
Det gikk omsonst = det ble ikke noe av. Umsonst (tysk) = forgjeves, til ingen nytte.
Plett = tallerken. Plate (eng.) = tallerken.
Vinnskibelig: foretagsom.
Malisjøsk: fransk: Malicieux = ondskapsfull, skadefro. Harnisk = arg. Harness (eng.) = harnisk, rustning.
Buttel - flaske. Bottle (eng.) = flaske.
Amploye = stilling. Emploi (fransk) = beskjeftigelse. Employ (eng.) = beskjeftigelse, arbeid.

"Faderen i Bakken"

Tjømes første helfaste skole, som gikk under navnet Den gode hensikt og lå omtrent der hvor Tjøme Hotell nu ligger,ble solgt til baker Kristiansen da Kirkely skole var ferdigbygget i 1880. Men Tjømø Sparebank hadde fortsatt sine lokaler i huset. 
Kristiansen begynte med bakeri og konditori, og huset ble ganske snart et tilholdssted for ungdommen. Adskillige kakerog brus ble satt til livs der.Etterhånden begynte imidlertid Kristiansen også å selge sterkere saker, smådrammer. Dette falt mange tungt for brystet,særlig syntes sognepresten ille om det. Det var skikk den gangen at alle skulle i kirken om søndagene. Ofte hendte det da at noen og enhver havnet hos Kristiansen etterpå og kom hjem såpass «på støvlæne» at det var til stor forargelse.Kristiansen brukte å si til sine gjester: «Kom til Eders Fader,og han skal vederkvægeEderl» Derfor kalte folk ham Faderen i Bakken.
Han vakte som sagt stor forargelse, Kristiansen, og særlig da hos sognepresten, som tidligere nevnt.Det endte da også med anmeldelse, og han ble ilagt en ganske stor mulkt.Tross dette sluttet ikke Kristiansen å selge sine smådrammer.
Det var gått noen år da han en dag traff sogneprestenpå veien. «Takk for atte du har betalt multæ for mæ». sier Kristiansen til ham. «Har jeg betalt din mulkt?» kom det undrende fra sognepresten. «Ja, det har sognepresten virkelig gjort, de'. Hvert år brukte jæ å ofre 20 kroner te sognepresten, men nå har jæ holdt opp i 10 år, så nå er'e sognepresten som har måttet betale dænmultæl».
I den tiden oppebar ikke prestene full lønn, men en eller to dager i året skulle det ofres spesielt til dem.Konge- og kirketienden ble avskaffet i 1918.

Laddare-Karl

En av de mange svensker som kom til Tjøme, het Karl. Han kom hit om våren og arbeidet på gårdene til man var ferdig med innhøsting og tresking om høsten. Da reiste Karl hjem, men neste vår vendte han tilbake.
Karl var meget langsom i bevegelsene, og han fikk derfor navnet ”Laddare-Karl”. En arbeidskamerat spurte ham engang hvorfor han ikke rasket litt mer på, så han slapp å få så mye kjeft? ”Men da skakade Laddare-Karl på hovudet och sa: ”De’ är bätre å ta et skidord enn å forhaste sig!”
Ladde: Gå med ladder, tøfle, labbe.

Litt av hvert

NOEN FÅR ROTET DET TIL:
Maren Sibille Olsen gift med styrmann Ole Olsen på Kråkerehagen fikk en av de første dagene i mai 1899 en gutt. Maren Sibille mente gutten ble født 5. mai.
Nikoline Sandbæk mente det var 7. mai og Maria Hansen mente det var 8. mai. Maren Sibille oppga først mannen som barnefaren. Senere, for lensmannen,
rettet hun dette til å være handelsmann Johansen fra Nøtterøy. Men i retten 4. april 1900 sa hun det var forhenværende skipsfører K. G. Hansen fra Vallekjær.
Da var det kanskje på tide å ta en DNA-test?
Til historien kan tillegges: Gutten ble døpt Harald Kraakerehagen og døde 27. mai 1899. (Presten noterte i kirkeboka at dåpsstadfestelsen var 24. september 1899. (!!??))
LANGVEISFRA FOR Å BLI DØPT I TJØME KIRKE:
Noen kom langveisfra for å bli døpt i Tjøme kirke: Den 7. oktober 1879 ble Joachim Mogens Berner Sverdrup døpt i Tjøme kirke. Bosted - Nærøy. Foreldrene
handelsmann Henrik Lind Falck Sverdrup og moren Gunhilde Helene Haagine Berner var "nordfra". Han fra Nærøy i Nord-Trøndelag og hun fra Berg i Troms.
Pussig nok ble de gift et sted i mellom, Buksnes i Nordland. I folketellingene 1900 og 1910 står det at Joachim var født i Kristiania.
Det kan tillegges at Joachim hadde en søster Mareno Dortheus som var døpt i Skiptvet. Verden var ikke stor - selv ikke for over 100 år siden.
TRAGEDIE PÅ HUDØ:
I snart 100 år har det vært barn fra hovedstaden på Hudø. I årenes løp har det oppstått mange små og noen store skader på øya.
En tragisk ulykke oppstod mange år før, nærmere bestemt 24. september 1852. Mathias Johannesen, 3 år gammel, satt på vevstolen og lekte med en saks.
Han mistet balansen og falt ned på saksen som traff han i underlivet. Skadene var såpass at livet ikke var til å redde.
Forferdelig!!
FYLLA TOK LIV:
Tjenestegutten Kristoffer Hansen dør på Nordre Sundene 12. august 1833, 26 1/2 år gammel. Dødsårsaken var "brændeviin". Mao. han drakk seg ihjel.
Til opplysning: "Efter Amtets Resolution er han begraven i Xsten Jord i Stilhed".
3 x TVILLINGER:
Hvalskytteren som skjøt 3 x blink: Rundt 1900 fikk hvalskytter Nikolai Martinsen og Olufine Hansen 3 tvillingpar. Snakk om treff!!
SYND OG ELENDIGHET:
Våren 1879 kom et svensk par med et lite barn til Østgården på Hvasser. Året etter får de et nytt barn på Vestgården på Hvasser.
Så går det noen år (1885) så får kona barn med en annen mann. Det døpes fra Sandbekk.
Men mannen er fortsatt tro og får en datter med sin kone i 1887 som døpes fra Grimstad.
Men kona hun er glad i mannfolk og får en datter med en tredje mann i 1890 som også døpes fra Grimestad.
Men ektemannen er nok fortsatt glad i kona og de får endelig tvillinger i 1897 som døpes fra Haug.
Dessverre for både kjerring og unger så får ektemannen/far tæring og dør i 1900.
Men elendigheten er ikke slutt. Allerede i 1905 dør mora av «blodmangel».
Stakkars unger!!

Midtsidepiken

«Skårestina» het hun på folkemunne, og bodde på Kråkere. «Et lite menneske som gikk i legd», forteller Ulla Maagerø som har gitt bildet til Tjøme Historielag. Stort mer vet hun ikke om denne kvinnen. Ansiktet og uttrykket bærer preg av at Stina har vært gjennom litt av hvert. Klærne og inngangspartiet til hennes enkle bolig gir inntrykk av armod. Kanskje folketellingen kan gi noen opplysninger om henne? Den avslører at i 1865 bodde det hele fem kvinner som het Stina på Tjøme, stort sett tjenestejenter. Som ventet var alle født i Sverige. En av dem hørte hjemme på Kråkere: Stina Granberg i «Kragerødrønningen». Stina var født i 1838 og bodde sammen med svensken Alexander Granberg som var et år yngre. Alexander er oppført som «Bruger af en bitte liden Jordflæk, købt af Pernille Paulsdatter». Paret er ikke gift, og hun benevnes «Hans Quasikone» Dette var tydeligvis datidens betegnelse på en samboer! De hadde en datter, Anna Granberg som var født i 1864. Stina var legdslem, som det het. Dette gjaldt antagelig på hennes eldre dager. Loven foreskrev at fattigfolk skulle ha kost og opphold på gårdene i korte perioder. Dette ble også kalt husgang.De ble med andre ord sendt som en stafettpinne fra hus til hus i bygda! Noen dagers opphold, noen enkle måltider og så værsågod neste...Det sier seg selv at denne ordningen var svært upopulær, både blant gjestene og vertskapet. Loven om legd ble opphevet år 1900. Ulla Maagerø forteller at hun fikk bildet av en slektning, Gustav Guttormsen fra Sundene. Men det kom fra skipsreder Bache på Kråkere, Gustav hadde fått det av ham.

Ordtak fra Tjøme

Ordspråk eller ordtak blir i leksika forklart som: korte, treffende setninger med folkelig preg, ofte med bokstavrim. Eks.: Like barn leker best.
Tidligere generasjoner krydret ofte sine samtaler med ordspråk eller ordtak.
Nedenfor følger en samling ordtak som folk på Tjøme hyppig brukte i ”gamle dager”:
Det er flere flekkete bikkjer enn prestens, klokkeren har også en.
Har jeg tatt Gamle Erik på ryggen, skal jeg også bære ham frem.
”Der traff du det”, sa mannen, bikkja bet ham i trebenet.
Den flyende kråka finner alltid noe, den sittende får ingenting.
Det er tidsnok å løfte på hatten når mannen kommer.
Krukken går så lenge til vanns at den kommer hankeløs hjem igjen.
Det er ikke for spurver å komme i tranedans.
”Ren må en være”, sa kjerringa, hun vendte serken sin julaften.
Den som ageløs lever, han æreløs dør.
Det vokser ikke alt som sådd er.
Den som ikke får varme seg, han brenner seg ikke heller.
Av skade blir man klok, men aldri rik.
Man står i lyset og skygger seg selv.
Ærlighet varer lengst, for den blir minst brukt.
”Dæn som gapær etter mykke, mistær ofte heile stykke!”.
Den første skaden er best å bøte.
Den er verst den skaden man gjør seg selv.
Man må stille munnen etter matsekken.

Det nytter ikke å fly om kapp med kalver.
”Er’e møe, så går’e me’, er’e lite, så strekker’e te!”
”Kjærligheten drar”, sa mannen, han dro kjerringa si i håret.
”Det blir ikke noe moro før jeg kommer”, sa mannen, - han skulle henges.
Døren får gå om den knirker litt.
Til en som skrøt, ble det ofte sagt: ”De’ er leit å høre lusæ hoste i lovotten, eller:”Fett flæsk å store ol’ sitter inte fast i strupen”.
Det er en dårlig fugl som skiter i sitt eget rede. ”De’ er’nte store grisen før’n slår krøll på rompæ”. Det legges vise til den som gjerne kvede vil.
Han rir ikke den dagen han saler, den karen.
Han ljuger like fort som bikkja lopper seg.
Man får skape skoen etter foten, ikke omvendt.
Aprilvind og pikesinn er like omskiftende.
”Høstnatta å bånerompæ er’nte å lite på”.
”Dæn som stjæler, han luær au”. (lue – lyve)
”Koke mi gryte, du veit min trang, magæn er sulten, å veien er lang”.
”Når fingær’n er ringæ, er jentæ borttingæ”.

Pøtten

Pøtten het en reder og skipper som tok vel vare på skillingen. Når det gjald provianteringen, regnet han alltid ut hvor meget han trengte for en tur i fint vær og fær (gunstig) vind. Fikk de så vindstille eller motvind, så ble det jå dårlig med mat om bord. Da bommet han bare andre skuter for mat. Han var imidlertid ikke alltid like heldig.
Engang proviantbeholdningen var heller liten, praiet han en stor svensk fullrigger. Svensken braset bakk og ropte over til Pøtten: ”Var kom Ni ifrån?”
”Heilt ifra Caen, ropte Pøtten tilbake”
”Ja, ja kommer från Bahia”, sa svensken, ”och jag har proviant før tremånader ennu. Bras fullt, gossar!”
Amund Gjertsen med tilnavnet Pøtten bodde på gården Solvang som var et bruk under gården Øvre Kjære med Pyt. Navnet Pyt, som ble uttalt Pøtt, finnes allerede nevnt i biskop Øystein Aslaksens ”Røde bok” fra omkring år 1400 og er i dag beholdt i navnet Pytterønningen inn til Solvang boligfelt.

Skipper Faen

En gammel skipper på Tjøme hadde som økenavn fått det ikke helt ukjente navn ”Faen”.
I sildeperioden i årene 1880-90 var han høvedsmann på en sildegarnsbåt, og som mannskap hadde han bl.a. fått med seg en ung bondegutt. Han var sterk og arbeidsvillig, men ingen sjømann. En dag han misforstod en ordre, ble Faen sint og bad ham dra til H-E-L-V-E-T-E.
”De’ skulle du ha sagt før, så kunne jæ ha vært tebake nå me’ helsing te dæ fra skyldfølkæ dine”, svarte gutten.
Både Faen og det øvrige mannskap fikk seg en god latter over guttens kvikke svar.

Tjømes siste bygdevekter

Som kjent utgjorde Nøtterøy og Tjøme i forrige århundre et lensmannsdistrikt. Lensmannen bodde på Nøtterøy, Men hadde en bygdevekter her ute til å ordne opp i det aller nødvendigste. I likhet med sognepresten skulle vekteren ha endel naturaiier fra de større gårdene som en del av sin lønn. Men det var ofte vanskelig for dem å få inn det de skulle ha. Omkring 1870 het bygdevekteren her ute Per Otterstig. Han koste seg over all måte når sognepresten, som dengang het Harbitz. «skrøftæ» tjømlingene for deres sparsommelighet med kroner eller skillinger. Hadde Harbitz holdt en kraftig tale om den ubarmhjertige medtjener eller den rike mann og Lazarus - med tydelig adresse til en del av menigheten pleide Per Otterstig å humre:
«Han var flink i da'. gammel'n. Ida' fekk di ornt'li' på tyggæl» Skrøfte: slå rugkornet ut av akset mot en harv e.i.

Forliset

Også på Gjervågskauen spøkte det, særlig etter at en mann hadde hengt seg der.
En ung gutt hadde tatt seg hyre. Kvelden før han skulle reise ut, hadde han besøkt noen kjente. På veien hjem gikk han over Gjervågskauen. Da så han plutselig en skute forlise, og det var ikke hvilken som helst skute, nei, det var den skuten han skulle r eise ut med neste dag!
Da han kom hjem, fortalte han sine foreldre hva han hadde sett, og de mente at dette var et meget dårlig varsel. Han måtte absolutt få omgjort hyren! Gutten mente imidlertid at det ikke var noe å bry seg om, han fikk da reise ut som bestemt. Han så gjorde, men foreldrene så ham aldri igjen, for skuten den gikk virkelig ned.

Farlig på Sandbekkskauen og

Også på Sandbekkskauen var det slik at folk ble stoppet. Olof het en gammel mann som i mange år hadde hatt arbeid nede på Sandbekk.
En høstkveld skulle han hente melk på Sandbekk, men midt nede på Skauen ble han stoppet, og det var helt umulig å komme videre. I mer enn en time gikk han der og tuslet, men til slutt var det ingen annen råd enn å rusle hjem igjen med det tomme melkespannet.

Full stopp på Svelvikskauen

Det spøkte mange steder på Tjøme, ja enkelte steder våget faktisk folk ikke å gå etter at det var blitt mørkt. Svelvikskauen var et av stedene mystiske ting skjedde. Der var det stadig vekk spøkeri.
Det fortaltes om en ung mann at han kom gående gjennom Svelvikskauen på vei til Utbygda for å fri. Men han ble stoppet. Det var plent umulig å komme videre. Han hadde da ikke annet å gjøre enn å snu og gå østsiden av Tjøme for å komme til kjæresten sin.
En mann fra Utbygda fortalte meg også om dette spøkeriet på Svelvikskauen. Sammen med tre-fire kvinner og sønnen til en av disse hadde han vært på besøk hos familien på Glenne. De kjørte. Det ble kveld før de begav seg på hjemvei. Da det var kommet et stykke ned på Svelvikskauen, stoppet plutselig hesten, og det var ikke tale om å få den til å gå, verken frem eller tilbake. Alle kvinnene, bortsett fra en, ble livredde. De hoppet ut av vognen og la på sprang sørover så fort de lange skjørtene tillot og benene kunne bære dem. Mannen hoppet nu ned fra vognen og gikk frem til hesten. Han undersøkte seletøyet og oppdaget da at noe hadde gått i stykker, en spiker stod inn i skinnet på hesten! Han fikk ordnet seletøyet såpass at de kunne kjøre videre. Og hesten den gikk som den skulle. Da de nådde igjen de flyktende kvinnene, var det helt utkjørte, helt sprengt. De kom seg opp i vognen igjen, men de nektet å godta noen fornuftig forklaring på det inntrufne. Det var spøkeri, en masse mennesker hadde jo vært utsatt for det samme.